Bloggartikler fra oss på Lundebekken
Vandring i stillhet.
Etter dagens vandring gjennom et nytt landskap, samles deltakere og medvandrere på Pilegrimsretreaten rundt bålet. Vandring i stillhet har åpnet opp for naturen. Å gå i stillhet sammen har skapt et fellesskap uten ord. Grensene vi har krysset, omgivelsene vi har vært i, har satt sine spor i hver enkelt av oss. Nye rom i oss og mellom oss er åpnet. Trygge rammer åpner opp dette mellomrommet og gruppen hjelper den enkelte å være et indrestyrt selv. Rundt bålet blir noen av disse erfaringene satt ord på og tålt.
På Pilegrimsretreatene arrangert ved Lundebekken vandrer vi i stillhet fram til lunsj, og vi avslutter hver dag i stillhet sammen. En av deltakerne beskrev sin opplevelse: «Stillheten forlot oss ikke da vi begynte å prate».
"Jeg tror alle mennesker trenger en retreat, en periode med stillhet hvor man går inn i seg selv i stedet for å flykte fra seg selv" sa Hasan Naqvi i et intervju. Han sa at vi har så lett for å distrahere oss selv i stedet for å drive med selverkjennelse. Hasan Naqvi er tidligere Yong-Guns-medlem og straffedømt. Han er en av fangene som følges i filmen Straff som går på kino for tiden.
Vi er konstant omgitt av ytre og indre støy som overdøver vår evne til å finne fred – fred i oss selv, men også noen ganger med våre omgivelser. Skal vi slappe av havner vi raskt i sofaen foran tv. Eller vi skroller oss gjennom div. sosiale medier.
Alle store religioner fremholder metoder for «understimulering» som primære åndelige øvelser (bønn, meditasjon, yoga). Likefullt fortsetter vi daglige med å la oss «overstimulere», -av nyheter, sosiale medier, skjerm, aktivitet, sivilisasjonens pulserende liv, ......
Naturen inviterer til stillhet, og vandring sammen i stillhet inviterer til et kroppslig fellesskap. Stillheten skaper rom i oss og rom mellom oss. Hvis rytmen, strukturen og rammene er trygge, kan disse mellomrommene gi oss tilgang til oss selv på en ny måte.
Lengselen driver oss!
Hva lengter du etter? Sånn egentlig?
Når vi kommer ut i naturen kan vi oppleve at vår egen og andres forutinntatthet blir trukket til siden. Akkurat som at naturen bare er, kan vi også bare få være med det som er. Vi blir litt friere i nuet, og vi kan få øye på nye horisonter å drømme oss mot.
vi lengter framlengs og savner baklengs
mellom disse inn i mellomrommet
hvem er verden?
skogen vokser ikke om vinteren.
"Lengselen åpner oss, lengselen graver ut nye dyp, lengselen utvider oss slik at vi rommer mye mer. Når Gud vil gi et menneske noe stort, øker han først dets kapasitet". (Wilfrid Stinissen)
"eg tenkjer at inne i alle mennesker er der ei djup lengsel, for alltid lengtar vi etter noko, og vi trur det er det eine eller det andre, det eller det, den tingen eller den tingen, men eigentleg lengtar vi etter Gud, for mennesket er heile tida ei bøn, gjennom si lengsel er menneske ei bøn, tenkjer eg" (Jon Fosse i Eg er ein annan (Septologien).
Vandringsdagboka: Noen ord om ordene langs veien
Vi bringer alle med oss fortellinger inn i pilegrimsvandringen. De fleste har aldri før blitt fortalt. Fortellingene om oss selv kan både fremme oss, og hemme oss. Felles for fortellingene som hemmer oss, er at de ofte er unyanserte. De kan like gjerne være mørke, som solskinnshistorier. Ofte kommer de også fra andrehåndskilder. Det er smertefullt å leve i fortellinger som ikke er ordentlig foldet ut.
Hvem har fått mandat til å fortelle min livshistorie? Fortiden former oss, og den kan også forme våre forventninger til fremtiden. Spedbarnsforsker og psykoanalytiker Daniel Stern skriver at ‘i begynnelsen av livet, trenger vi et vitne for å bli oss selv’. Videre skriver han at ‘selv i fraværet av den andre, blir vi kjent med oss selv gjennom å forestille oss våre egne tanker gjennom ørene til den andre” (1989, fri oversettelse). Spørsmålet blir nå: Hvem er mine vitner?
Det er vårt eget ansvar å fortelle vår livshistorie. Og for å gjøre fortellingene rikere, må vi våge å åpne den opp for andre. Det er slik vi forstår det.
Til pilegrimsvandringen får alle hver sin vandringsdagbok. Den er på forhånd utstyrt med et utvalg setninger. Akkurat som vi alle bringer med oss forhåndsfortellinger. Setningene er til for oss som vandringsgruppe å lese høyt, og å møtes om. Akkurat som vi samler oss omkring leirbålet. Men aller mest består vandringsdagboka av blanke sider.
Med vandringsdagboka som følgesvenn inviteres vi til å skrive, og til å omskrive, våre fortellinger.
Jeg kan velge å skrive om en opplevelse jeg hadde akkurat nå, under stille vandring: En medvandrer sparker en stein, som går via min fot, og legger seg som kronen på verket på en allerede eksisterende steinhaug langs veien. Jeg noterer meg dette. Og her jeg sitter med boka, her som jeg tillater meg å se litt stort på det, oppdager jeg at dette er et bilde på noe jeg har gått å kjent på. Et bilde på noe av det samme. Jeg blar tilbake. - Jasså, her har jeg vært før. Dette livstemaet… Men det kjennes også litt annerledes. Jeg er her på en litt annen måte; litt eldre, litt klokere - litt ny? Parallelt med tankene hører jeg mine medvandrere kneppe på seg sekkene. Jeg hører meg selv lukke vandringsdagboka - rytmisk og nesten rituelt, som om min handling er et bidrag inn i en større komposisjon. Knepp, knepp, schmekk. Jeg vender tilbake til nåtiden, som med ett har blitt mer av et mulighetsrom; hakket mer spennende. Og se der - midt i mulighetsrommet, på en bergknaus noen hundre meter lenger frem, står en reinokse og ser på oss. Vi ser tilbake. Stille - fortsatt. Det eneste vi hører nå er ydmykheten.
Fjellet kommer til oss og inviterer oss
En Pilegrimsretreat er både en ytre og indre vandring. Vandringen gir rikelig tid til stillhet og refleksjon. Nede i dalen ble jeg stående ikke langt fra foten av Storfjellet. Fjellet ruvet over meg. Fjellet har stått der alltid, er på en måte evig. Min tid er kort. Jeg ble liten. Likevel ble jeg ikke ubetydelig.
Storfjellet inviterte meg opp. Jeg så for meg hvilken utsikt jeg vill få. Hvilken posisjon jeg ville fått! Da ville jeg trone over fjellet. Men toppen var uoppnåelig. Jeg ville aldri klare å klatre til toppen. Da kom motløsheten. Jeg var ikke sterk nok. Fjellet var uoppnåelig.
Så ble det med ett klart for meg at fjellet ikke var uoppnåelig like vel. Fjellet kom meg i møte. Fjellet strakk seg ned til meg. Jeg sto ved foten av fjellet og fikk være en del av den mektige naturen der fjellet skapte ly for meg og de andre vandrerne. Jeg trengte ikke å klatre for å komme opp. Fjellet kom meg i møte. Fjellet kom helt ned dit jeg sto.
Ikke bare fjellet kommer meg i møte. Elva gjør det. Dagen gjør det. Mine medvandrere. Lyset.
Og det som kommer meg i møte, gjør noe med meg. I møtet ligger muligheten for nyskapelse.
Legg merke til det. Vi trenger ikke alltid å klatre. Det kan komme oss i møte.
Vi var på vandring i Nord-Sverige. Fra Abisko til Nikkaluokta går Dag Hammarskjöld-leden, med 7 innlagte meditasjonsplasser med korte tekster av Dag Hammarskjöld. På siste meditasjonsplass står denne teksten;
"I din vind-. I ditt jus-. Hur smått allt annat, hur små vi - och lycliga i det som ensamt er stort".
Og i Nikkaloukta står et vakkert kapell. Som en slags himmelstige eller bro kommer kapellet oss i møte. Det strekker seg ned til oss.
På Pilegrimsretreatene legger vi ut på vandring. Vi krysser grenser. I livet krysser vi også grenser. Og noen ganger er det mer veien som velger oss enn vi som velger veien.
Vi får erfare at vi er små, alt er lite, - og at det er mulig å få hvile i noe som bare er stort.
Oxford åpnet portene våre
"Kanskje dine egne gjentatte rop gjør deg døv for stemmen du håpet å høre" skrev C.S.Lewis.
I Oxford vandret vi i stillhet gjennom byens gater og parker. Vi gikk i fotsporene til J.R.R. Tolkien og C.S.Lewis, besøkte deres bosteder, stamkaféer og gravplasser. Hele veien hørte vi ekko av deres stemmer.
Fortiden eksisterer ikke i seg selv, men den eksisterer gjennom oss. I Oxford fikk vi nye møter med fortiden, med oss selv og med hverandre.
Hver kveld delte vi et godt måltid og vi delte våre tanker med hverandre.
Vi fikk oppleve at nye møter gir ny perspektiv, at bevegelse skaper bevegelse, at i nytt landskap ser vi ny horisont.
En eksistensiell vandring fødes når gruppen møtes og avsluttes når vi forlater hverandre. Vandringens stemme lever videre i oss og kan høres når vi lar stillheten innhente oss.
En avhengighetserklæring
Vårt eksistensielle behov for tilhørighet får sitt svar gjennom naturen, våre medmennesker og Gud.
På Pilegrimsretreatene legger vi ut på vandring i naturen. Vi krysser grenser.
Gjennom fellesskap med andre, og med god tid til stillhet og refleksjon, svarer vi på vårt eget rop om å tilhørighet. Veien er med.
Avhengigheten får sin plass, samtidig som vi ikke fornekter vår selvstendighet og styrke. Gruppen bekrefter oss.
Fortiden får sin kraft i nuet
Når dagen er slutt er det du som bærer dagen videre og skriver dens historie.
Fortiden eksisterer ikke i seg selv, men den eksisterer gjennom deg.
Nye møter kan gi deg nye perspektiv på din fortid, og du kan komme i en bevegelse som gjør at din fortelling skrives om.
På pilegrimsretreat opplever vi at historier blir skrevet på nytt.